Om vårt indre barn

Lillemeg

Jeg ser henne med en gang, jeg fornemmer henne straks jeg har kalt på henne. Hun står her, rett opp og ned, like ved vannkanten, med det blå havet bak seg. Forskremt, forknytt, forbauset, men ikke fornærmet.
Jeg ba universet om hjelp til å finne mitt indre barn. Og hun kom.

Hun er meg, to-tre år gammel, jeg kjenner henne igjen fra et bilde av meg der jeg har tykke ullbukser på, under en kjole som er litt for trang. Over den har jeg en hjemmestrikket jakke som også er for liten, bare en knapp kan kneppes. Jeg har stive lærstøvler. Høyt over sorgtunge øyne sitter en sløyfe i det strie, hvite håret.

Det er som om hun kommer rett ut av et goldt landskap. Fra en livløs stillhet. Jeg kjenner det helt inn i ryggmargen, jeg har glemt at jeg har et indre barn, jeg har glemt at jeg har en sjel.Jeg lukker øynene. Lar meg falle inn i henne. Jeg fornemmer at hun har kalt på meg, mange ganger. Jeg kjenner at hun har savnet meg ... at hun har forsøkt og forsøkt å få meg til å forstå viktigheten av at vi blir ett, igjen. Jeg føler på avstanden vi har hatt. Jeg føler på et savn, et savn jeg aldri før har klart å sette ord på ...

For mennesket hennes hadde, en gang for mange år siden, så mange år siden at den lille sjelen ikke orket å tenke på det, glemt at det hadde en sjel, et indre barn som skulle være dets ledestjerne her på jorden. Flere ganger har den lille sjelen forsøkt å rope til mennesket sitt, kalle på det og si: «Hei! Jeg er her!»

Men mennesket hennes hørte ikke. Mennesket hennes var bare opptatt av å være «menneske», og gjøre det de andre menneskene gjorde. Men brått en dag - ja, faktisk i dag - hører hun en svak lyd. Er det noen som roper? Nei, det kan ikke være mulig. Men jo, er det ikke en lyd der ute et sted? Jo, det kommer duggdråper fra himmelen. Sakte blir jorden vannet, og frøene tar til å spire, et goldt landskap våkner sakte til liv. Igjen hører den lille sjelen et rop: «Lille meg? Er du der?»
Skeptisk, men nysgjerrig, lytter hun, før hun svarer:
«Ja, her er jeg. Er det du, mennesket mitt, som roper på meg?»

Jeg føler hennes tvil, jeg spør: «Lille meg, er det virkelig deg?»
Jeg føler intenst tankene hennes flyte over i mine: «Ja, det er meg. Vil du vite av meg?»
Smerten bølger gjennom meg, som om all smerten jeg i årevis har båret på, samles i en stor sjelelig smerte. Hva har jeg gjort? Satte jeg meg selv, den lille meg, ut i et goldt landskap for å dø? Hvordan kunne jeg glemme meg selv? Jeg forstår at hun har kalt på meg flere ganger, men jeg har ikke hørt henne. Jeg har vært opptatt av å være menneske og gjøre det andre mennesker gjør. Jeg hørte henne til slutt, jeg hørte mitt indre barn, min sjel, sjelen som har savnet mennesket sitt.

Å bli som barn igjen er en tilstand, ikke en fysisk tilstand, du skal ikke bli som en fem-åring, men å bli som barn er en spirituell tilstand lik den du var i da du kom til denne jord.