Døden – venn eller fiende?

«Vi er så redde for døden at vi glemmer å leve det bitte lille sekundet vi er bevilget av evigheten.»
Hans Børli (1918-1989)

Et nytt liv, en eksistens og så død, en evig sirkel i naturens kretsløp. For oss mennesker også?
Tror du vi lever flere liv?
Ingen kan si det sikkert, før vi dør. Men vi kan anta, tro og håpe det ene eller det andre. Og hva vi tror eller håper, bunner i den ryggsekken vi har fått med oss fra vi kom inn i livet. En ryggsekk gitt oss av foreldre, samfunn, religion, politikere, venner, skole, og ikke minst media. Hva er sant og hva er ikke sant av det som formidles?
Hvem eier sannheten om livet og døden? Prestene? Imamene? Filosofene? Naboen? VG? Kommentatorene? Legene? Facebook? Photoshop?
Er det midnattssolen du ser på bildet , eller er det juks og bedrag?
(Jeg kan bekrefte at bildet er ekte, tatt på Værøy, juli 2014.)

midnatssol_lav

Vi gleder oss over et nyfødt barn. I stum beundring gransker vi dette miraklet som har kommet til oss. Hvordan er det mulig å være så perfekt? Så vakker, så bunnløst tillitsfull?
I den andre enden av livet tenker vi ofte det motsatte; døden er ikke et mirakel, den er nådeløs, urettferdig, stygg, brutal og svikefull.
Men er den alltid det?

Sokrates sa i det han skulle tømme giftbegeret at han skulle til en bedre verden, en verden der sjelen var fri fra lenkene som hindret den i å se den sanne virkelighet.

Men hvordan skal jeg, lille meg, våge å tenke noe annet enn det de såkalte bedreviterne har tenkt?
Historisk sett er det farlig å tenke utenfor de oppleste og vedtatte normer: man kan bli tatt av dage for kjetteri, for oppvigleri, for ulydighet, man kan bli utestengt fra det gode selskap, og ikke minst fra stammen/familien. Fortsatt er det noen som opplever det i dagens verden.
Hvordan skal jeg kunne finne MIN sannhet når alle andre som er klokere enn meg hevder å ha funnet sannheten?
Og kanskje du sier etter å ha søkt sannheten både her og der: jeg forstår ikke det de sier? Jeg kjenner meg ikke hjemme i deres sannhet, men det er vel jeg som ikke forstår?

Jeg snakket med en prest en gang og spurte om han ville delta i boken min På talefot med døden, han svarte at hans tro skulle ikke stilles ut som en rett på et koldtbord slik at alle og en hver kunne velge hva de ville tro på før de døde …
Underforstått at hans tro var den eneste rette, den eneste veien til sannhet og til evig frelse.
Det resonnerte ikke i meg.

Hva tenker du om døden?
Tror du vi lever flere liv?
Tror du, som Sokrates, at det «sanne» livet er livet på den andre siden?

«Ingen vil dø.»
«Alle vil leve lengst mulig.»
«Alle er redd for døden.»
Dette er begreper og såkalte sannheter som gjentas i medier til stadighet, men er de sanne?
Er du redd for døden?
Og husk; at det er stor forskjell på å være venn med døden og det å ønske å dø. Selv om du er venn med døden betyr det ikke at du valser ut i gaten uten å se deg for, eller at du hiver deg ut i en elv uten å kunne svømme. Å være venn med døden betyr for mange at de aksepterer at den en dag kommer og at den ikke farlig, men de vil helst ikke miste livet av den grunn.

Som Hans Børli sier så lever vi et lite sekund av evigheten, og i den lille tiden vi har bekymrer vi oss for det som skal komme, i stedet for å glede oss over det som er.

Les om bøkene som er utgitt på Uranus Forlag og se hva andre tenker om livet og døden.
Og les om regresjonsterapi under menyknappen øverst på siden.