Er du din egen aktor, dommer og bøddel?

lukket dør

Det er mange av oss som leter og søker etter mening og forståelse, vi prøver og feiler, låser opp en dør her, en annen der. Vi har affirmasjoner hengende på badespeilet, vi snakker positivt til oss selv, vi tenker positive tanker, vi ser The Secret om igjen og om igjen. Forsøker å holde fast ved loven om tiltrekning. Men vi kommer ikke videre. Noen som kjenner seg igjen? Til slutt henger vi på hengelåsen, stenger av helt, orker ikke mer, kanskje vi til og med kaster nøkkelen.
Jeg har gjort det, kanskje du også, og du kjenner helt sikkert igjen naboen din eller mora di?

Ingenting funker, i hvert fall ikke for meg, sier vi, og går videre i den samme gamle tralten. Vi nedsnakker oss selv; jeg er ikke noe verdt så denne positive tenkingen funker ikke for meg. Det vi må huske på er at ingen endringer er et quick fix. Det koster å endre seg. Det koster å lære noe nytt, det koster å snu skuta i den retningen vi ønsker å seile.
Det koster å se bak glemte dører.
Men hvor mye ønsker vi egentlig å endre oss? Hvor mye er vi villig til å «legge i potten»?

Sliter du med noe i livet ditt, har det en årsak. De fleste vet nå i hvor stor grad negativ tenking påvirker vårt fysiske jeg, vår psyke og mer og mer vår sjel, vårt innerste indre.

Mye kan vi gjøre noe med ved å bli bevisst våre tanker og våre handlinger, men av og til finner vi ikke ut av det, det er som om vi har noe hengende over oss som knuger oss ned, vi må SE BAK det som forvirrer oss og blender oss. Karma kaller noen det. Vi, som driver med regresjonsterapi, tenker gjerne at det kan være hendelser fra tidligere liv som ikke er avsluttet og bearbeidet og som vi har dratt med oss til dette livet. Ordet karma forbinder mange med straff for noe man tidligere har gjort; ga du ikke mat og penger til de fattige i ditt forrige liv, skal du jammen ha det elendig i ditt nåværende liv! Vi tenker heller at du kanskje kommer tilbake til et nytt liv med den samme problemstillingen flere ganger fordi du ikke fikk «gjort deg ferdig» med den i et tidligere liv. Det kan også være at du døde en voldsom og brå død. Du var ikke forberedt på sverdet som kom og hogg deg i siden. Døden kom uten varsel. Og kanskje det er derfor du har vondt i siden i ditt nåværende liv? Som terapeuter kan vi ha klienter som «drar» ut sverd, «kutter» tau og rep, for deretter å gjennomleve det traumatiske tidligere livet, for så å bearbeide det.

Slike gamle ubearbeidede minner, kaller vi «celleminner». Et pussig ord, det er jeg enig i, men vi kan si at alt det som skjer med oss, i liv etter liv, lagres i sjeleminnet vårt, og det som ikke er bearbeidet og «opp og avgjort» blir kanskje hengende med oss. Fra dette sjeleminnet, fra denne blåkopien av tidligere liv, overføres slike minner til vårt nåværende liv. Og dermed aner vi rett og slett ikke hvor det som plager oss kommer fra.

Gamle løfter og forpliktelser

Men ikke bare fysiske skavanker kan vi dra med oss. Også vonde opplevelser, og løfter vi har gitt. Kanskje var du i et dårlig forhold i ett liv, og lovet deg selv at du aldri mer noensinne skulle elske noen igjen … aldri mer … å føde barn var så fryktelig i et annet liv at du aldri mer skulle ha barn … du levde kanskje i kloster og avla klosterløftet om fattigdom og kyskhet … hvem vet? Er det slik for mange av oss? Jeg har lyst til å fortelle om en healer som kom til meg. Hun sliter med å akseptere evnene sine. Hun har mange fornøyde klienter, men hun finner ikke ro, hun finner ikke ut av det …

Jeg kaller henne Rakel. Hun har hatt en par regresjoner tidligere, men ikke hos meg. Hun går lett ned i en dyp avslappet tilstand, men kvier seg litt for å gå videre og slippe seg løs. Hun tar med seg kraftdyret sitt, ørnen Teo.

(Det kan for noen være tryggere å bevege seg «på den andre siden» når de har et dyr eller en hjelper med seg. Akkurat som det er for mange av oss når vi skal ut og reise, vi liker gjerne å ha følge av noen vi stoler på.)

Rakel kommer til et strålende opplyst rom. «Lyset er godt, men litt skremmende,» sier hun, men hun er trygg med Teo på skulderen. Rommet er spartansk møblert, med puter rundt om. Raskt føler hun seg fri og fin i sin lette bomullskjole.

Hun får et flash på at dette er i oldtidens Egypt. Et slags hellig rom omgir henne, med en form for hieroglyfer på veggene. «Det er flere i rommet, de sitter og studerer gamle skrifter. En slags studiegruppe bestående av 8-10 unge jenter. Jeg er ikke en del av studentene, jeg er faktisk læreren deres. Jeg hører til her, det er på en måte hjemmet mitt, disse jentene er ikke familien min, men jeg har stor omsorg for dem. Det er viktig for meg å få lært dem mysteriene, slik at de kan spre sine egne vinger og fly … Det er mye magi her …

Læringen jeg gir dem handler om stjernene, om de magiske kodene, og om evnen til å se andre verdener bak sløret. Det er ikke direkte en magiskole, men de skal lære at de selv etter hvert skal kunne gjøre dette. Jeg er nok en slags yppersteprestinne. Jeg er veldig fornøyd. For her er vi beskyttet … mot de høye herrer som mener at kvinner ikke skal drive med slikt, de er redd oss. Det er jeg som beskytter jentene, sier Teo.» Rommet er et ikke-eksisterende rom i et hus, et rom uten vinduer. De jobber skjult i dette rommet. For å få et overblikk over omgivelsene setter Rakel seg opp på ryggen til Teo som flyr opp og ut av rommet. De ser mange bygg, fra pyramider og kuppelbygg belagt med gull. Mye rikdom, ser det ut som. Sjøen omgir det hele, de befinner seg i en by på en øy. Det er mange krystaller i strukturen, i fjellet, i grunnen, og det er en krystallbru som går mellom to bygg over en kanal. Bergkrystall er naturlig i jordsmonnet her.

 Teo flyr Rakel tilbake til rommet, og til jentene som gjennomfører et ritual før de skal ut og praktisere det de har lært: Skjult, men i åpent lende skal de øve. Hun forteller at hele bosettingen her bruker magi, men jentene hos henne er spesielle, de er valgt ut av universet til å følge hennes opplæring. «En av funksjonene mine er å rettlede dem så de ikke ødelegger eller misbruker makten sin.»

Dagen er over, én etter én går jentene ut. Skjult går de ut gjennom flere utganger så ingen skal fatte mistanke.
Med ett blir Rakel redd der hun ligger på benken min. Jeg spør hva som skjer? «Jeg er redd disse jentene blir min undergang. De kan rasere hele byen. Det jeg har lært dem er ekstremt kraftfullt!»
Teo er med Rakel mens hun mediterer, og hun ber om at jentene må holde seg i sjakk. Hvis de ikke gjør det, er hele bosettingens eksistens i fare.
«Jentene er meget kraftfulle, det gjør dem farlige.
Jeg får en sånn Titanic-følelse, den de fikk etter at de støtte på isfjellet …
Men jeg kan ikke gjete dem hele døgnet! Åh, jeg er glad Teo er med meg!
En av jentene innretter seg ikke … hun minner meg om meg selv …»

Samtale med «sjefen»

Med ett blir Rakel stille. Jeg ser at hun opplever noe … og spør: Hva skjer nå? «Det kommer ingen morgendag.» Alt blir svart for henne, jeg ber igjen henne sette seg på ryggen til Teo for å få overblikk over hva som skjer. Teo er tryggheten hennes: «Det er ikke mer igjen … av hele byen … av øya.»
Jeg ber henne gå litt lenger tilbake, til øyeblikket da det skjer: «Det drønner. Kreftene er sluppet løs. En av jentene slapp dem løs.»

Rakel ligger stille, preget av situasjonen. Stemmen blir hviskende. Før hun går opp i sjeleverden, ber jeg henne bruke Teo og kraften sin til å observere det hele, hva gjorde jenta? «Det er noe så uskyldig som et eksperiment. Når jeg observerer henne, ser det ut som om hun bare leker seg, ikke noe ondt i det hun gjør, det er ungdommelig overmot som går fatalt feil. Hun driver med en slags alkymi som går helt feil. Alt blir utslettet. Mange dør, alt forsvinner i sjøen.»

Nå er tiden inne for Rakel til å forlate det jordiske og gå inn i sjeleverden, og akkurat i det det smeller og hun dør, tenker hun:
«Dette er fortvilet! Men det var på en måte uunngåelig. Vi var ikke klare for dette ennå.» Dette er Rakels siste tanker i dette livet. Disse tankene har hun med seg til sitt nåværende liv. Det siste vi tenker når vi dør, preger oss videre. Rakel reiser fra det jordiske livet sammen med alle jentene sine:

«Vi skal hjem. Jeg passer fortsatt på dem. Så sprøtt det enn høres ut, så er det en voldsom glede, litt sånn jippy! vi skal hjem!»
Jeg spør hvor «hjem» er? Hvordan ser det ut der? «Hjemme er for meg en lilla planet, den er usigelig vakker. Jentene hører også til her. Vi blir tatt godt imot av de andre, de som ikke ble med ned sammen med oss denne gangen. Men det er en tristhet i at verden ikke var klar ennå, klar for oss.» De setter seg ned sammen med flere og prater om det som skjedde. Samtalen ledes av «sjefen». Det er Rakel som begynner: «Jeg ber om unnskyld for det som skjedde. Jeg trodde faktisk verden var klar.
Det er ingen bebreidelser å høre. Sjefen sier at sånn var det bare. Men for meg føles det som om jeg har tapt, jeg har en sorg i meg, jeg ville prøve å bevise at verden var klar. Jeg bærer på en såret stolthet.
Sjefen ignorerer det: Du ville så gjerne, du ønsket det så sårt, men tiden var ikke inne. Det er det hele.» Rakel klarer ikke helt å godta dette, hun gir seg ikke så lett. Hun mener at hun kunne ha klart det, at hadde hun veiledet jentene på en annen måte, ville de ha klart det … Sjefen smiler til dette. Ellers råder det en aksept i samtalen om at det som skjedde måtte skje. Det blir ingen konsekvenser, det er Rakel som har laget sine egne konsekvenser. «Det er som om jeg straffer meg selv, for jeg ønsket så inderlig å klare det, men en annen del av meg visste jo at dette kom til å skje.» Jeg ber Rakel spørre sjefen og Teo om hvorfor hun straffer seg selv? «De sier at ingen andre straffer meg, jeg gjør det selv, i dette livet også.»

Rakel fylles av følelser, øynene renner litt over, dette er sterkt for henne, jeg spør om dette er sant? «Det kan virke sånn … ja. Sjefen sier at jeg ikke skal straffe meg selv …
Jeg skal heller gjør det jeg kom ned hit for å gjøre, og det finns ikke straff i det …
Dette er et mønster jeg har tatt med meg inn i mitt nåværende liv, ja, gjennom mange liv …»
Jeg spør henne hva hun må gjøre for å bryte dette mønsteret, ber henne formidle spørsmålet videre til sjefen og Teo.
«De sier at jeg må begynne å se meg selv med deres øyne. Bytt plass med oss og se deg selv, sier de.»
Hva ser du da Rakel?
«Jeg ser ikke noe galt. Jeg ser en sterk vilje, en ekstremt velmenende jente med et stort hjerte, men verden var ikke klar. Jeg ser ikke noe ondt.» Jeg spør henne om hun ser hvorfor hun straffer seg selv.
Ja, svarer hun, det sitter i hodet. Da ber jeg henne fjerne det som sitter der. Alle straffetankene «trekker» hun ut av hodet … og fyller plassen der straffetankene var med kjærlighet og tillit til universet. Og akkurat i det hun gjør det reiser Teo, for Rakel trenger ham ikke lenger.
Jeg ber henne høre med sjefen; hva er det hun må gjøre i livet sitt som Rakel for å akseptere seg selv som den hun er? «Jeg må akseptere evnene mine, jeg kan ikke ødelegge noen med dem. Og det gjør jeg ikke. Jeg må se meg selv med deres øyne. En av de som er med i samtalen sier at jeg jobber annerledes enn andre, men at jeg må jobbe slik det er naturlig for meg, at jeg må få være meg.»

Jeg ber henne se på den Rakel som sitter på andre siden av bordet, er noe annerledes med henne nå? «Det er jevnere, noe har forandret seg. Det er rart, det er ikke så taggete rundt henne lenger. Jeg føler meg hel.
Det er en god følelse!»
Etter en oppsummering går Rakel inn i sjeleverden og får healing, da sier hun: «Dette er ren luksus! Som en ferie!» 

En drøm?

Det går en tid før jeg snakker med Rakel igjen. Hun forteller at hun ble «parkert» en stund etter regresjonen. «Det var tøft å fordøye dette … jeg tenkte at nå har jeg drømt? Men så drømte jeg nesten det samme en natt etterpå, og da skjønte jeg at opplevelsen var reell. Jeg vet det egentlig fra før, at dette er en rød tråd for meg gjennom flere liv: angsten for å bruke evnene mine.» Og det er ikke rart, med det fatale utfallet den gangen, hele øya gikk under, og den straffen hun påla seg selv er tung å bære. Hun har vært aktor, dommer og bøddel i sitt eget liv. Er ikke dette velkjente toner for mange av oss? Vi hopper glatt over rollen som forsvarsadvokat, og lar heller ingen andre forsvare oss, og skulle vi la noen forsvare oss, så tror vi ikke på dem. Hvorfor er det slik? Hvorfor hører vi ikke etter den sanne stemmen vi alle har inne i oss? Den som er vår kontakt med den universelle sannheten, vår kontakt med «sjefen», for «sjefen» er der for oss alle. Den som vet hva som er sant for oss?

Og hva skjedde videre med Rakel, undrer du? Hun sier:
«Da jeg tok alt dette innover meg, økte kraften i healingen min. Klientene mine kjente nærværet av en sterk energi. Det var et sjokk både for dem og for meg. Jeg måtte bruke litt tid på å vende meg til dette nye.

Styrken i evnene mine eskalerte. Jeg ser veldig positivt på det nå, selv om jeg først ble satt ut.» Rakel smiler. Og godt er det, for dette var kraftfulle saker.

Vil du ha flere slike historier, les boken SE BAK – reiser til tidligere liv, av Anne Bodil Røsvik og Unni Ranheim.

Fås som papirbok fra post@soulhealing.no eller som ebok på alle nettbokhandlere.