Sommeren er på hell …

bjerkealle… men fortsatt kan de fleste av oss nyte gode sommerdager.
Dager vi kan bruke til å lade batteriene, til å forberede oss på en ny vinter,
en ny tid for innendørsaktiviteter.

Og til å gå innover i oss selv, for det er der svaret ligger.
Svaret på det vi lurer på, på våre utfordringer, på våre ønsker og drømmer.
Men det er ikke bare lett å gå innover. De fleste av oss har problemer med å
konsentrere oss så lenge at vi finner den indre stemmen vår, vi trenger hjelp til dette.

Regresjonsterapi er et meget godt hjelpemiddel i så måte.
Det er ikke jeg som terapeut som gir deg svarene du trenger, det er du selv som finner dem inne i deg selv. Det er ditt høyere selv du kommer i kontakt med, jeg er bare en veileder for deg på veien inn dit.
På tide med litt innendørsaktivitet?
På lenken under her kan du lese om Rakel og om hva som skjer med henne når hun går innover i seg selv i en regresjon.
God sensommer!

Er du din egen aktor, dommer og bøddel?

lukket dør

Det er mange av oss som leter og søker etter mening og forståelse, vi prøver og feiler, låser opp en dør her, en annen der. Vi har affirmasjoner hengende på badespeilet, vi snakker positivt til oss selv, vi tenker positive tanker, vi ser The Secret om igjen og om igjen. Forsøker å holde fast ved loven om tiltrekning. Men vi kommer ikke videre. Noen som kjenner seg igjen? Til slutt henger vi på hengelåsen, stenger av helt, orker ikke mer, kanskje vi til og med kaster nøkkelen.
Jeg har gjort det, kanskje du også, og du kjenner helt sikkert igjen naboen din eller mora di?

Ingenting funker, i hvert fall ikke for meg, sier vi, og går videre i den samme gamle tralten. Vi nedsnakker oss selv; jeg er ikke noe verdt så denne positive tenkingen funker ikke for meg. Det vi må huske på er at ingen endringer er et quick fix. Det koster å endre seg. Det koster å lære noe nytt, det koster å snu skuta i den retningen vi ønsker å seile.
Det koster å se bak glemte dører.
Men hvor mye ønsker vi egentlig å endre oss? Hvor mye er vi villig til å «legge i potten»?

Sliter du med noe i livet ditt, har det en årsak. De fleste vet nå i hvor stor grad negativ tenking påvirker vårt fysiske jeg, vår psyke og mer og mer vår sjel, vårt innerste indre.

Mye kan vi gjøre noe med ved å bli bevisst våre tanker og våre handlinger, men av og til finner vi ikke ut av det, det er som om vi har noe hengende over oss som knuger oss ned, vi må SE BAK det som forvirrer oss og blender oss. Karma kaller noen det. Vi, som driver med regresjonsterapi, tenker gjerne at det kan være hendelser fra tidligere liv som ikke er avsluttet og bearbeidet og som vi har dratt med oss til dette livet. Ordet karma forbinder mange med straff for noe man tidligere har gjort; ga du ikke mat og penger til de fattige i ditt forrige liv, skal du jammen ha det elendig i ditt nåværende liv! Vi tenker heller at du kanskje kommer tilbake til et nytt liv med den samme problemstillingen flere ganger fordi du ikke fikk «gjort deg ferdig» med den i et tidligere liv. Det kan også være at du døde en voldsom og brå død. Du var ikke forberedt på sverdet som kom og hogg deg i siden. Døden kom uten varsel. Og kanskje det er derfor du har vondt i siden i ditt nåværende liv? Som terapeuter kan vi ha klienter som «drar» ut sverd, «kutter» tau og rep, for deretter å gjennomleve det traumatiske tidligere livet, for så å bearbeide det.

Slike gamle ubearbeidede minner, kaller vi «celleminner». Et pussig ord, det er jeg enig i, men vi kan si at alt det som skjer med oss, i liv etter liv, lagres i sjeleminnet vårt, og det som ikke er bearbeidet og «opp og avgjort» blir kanskje hengende med oss. Fra dette sjeleminnet, fra denne blåkopien av tidligere liv, overføres slike minner til vårt nåværende liv. Og dermed aner vi rett og slett ikke hvor det som plager oss kommer fra.

Gamle løfter og forpliktelser

Men ikke bare fysiske skavanker kan vi dra med oss. Også vonde opplevelser, og løfter vi har gitt. Kanskje var du i et dårlig forhold i ett liv, og lovet deg selv at du aldri mer noensinne skulle elske noen igjen … aldri mer … å føde barn var så fryktelig i et annet liv at du aldri mer skulle ha barn … du levde kanskje i kloster og avla klosterløftet om fattigdom og kyskhet … hvem vet? Er det slik for mange av oss? Jeg har lyst til å fortelle om en healer som kom til meg. Hun sliter med å akseptere evnene sine. Hun har mange fornøyde klienter, men hun finner ikke ro, hun finner ikke ut av det …

Jeg kaller henne Rakel. Hun har hatt en par regresjoner tidligere, men ikke hos meg. Hun går lett ned i en dyp avslappet tilstand, men kvier seg litt for å gå videre og slippe seg løs. Hun tar med seg kraftdyret sitt, ørnen Teo.

(Det kan for noen være tryggere å bevege seg «på den andre siden» når de har et dyr eller en hjelper med seg. Akkurat som det er for mange av oss når vi skal ut og reise, vi liker gjerne å ha følge av noen vi stoler på.)

Rakel kommer til et strålende opplyst rom. «Lyset er godt, men litt skremmende,» sier hun, men hun er trygg med Teo på skulderen. Rommet er spartansk møblert, med puter rundt om. Raskt føler hun seg fri og fin i sin lette bomullskjole.

Hun får et flash på at dette er i oldtidens Egypt. Et slags hellig rom omgir henne, med en form for hieroglyfer på veggene. «Det er flere i rommet, de sitter og studerer gamle skrifter. En slags studiegruppe bestående av 8-10 unge jenter. Jeg er ikke en del av studentene, jeg er faktisk læreren deres. Jeg hører til her, det er på en måte hjemmet mitt, disse jentene er ikke familien min, men jeg har stor omsorg for dem. Det er viktig for meg å få lært dem mysteriene, slik at de kan spre sine egne vinger og fly … Det er mye magi her …

Læringen jeg gir dem handler om stjernene, om de magiske kodene, og om evnen til å se andre verdener bak sløret. Det er ikke direkte en magiskole, men de skal lære at de selv etter hvert skal kunne gjøre dette. Jeg er nok en slags yppersteprestinne. Jeg er veldig fornøyd. For her er vi beskyttet … mot de høye herrer som mener at kvinner ikke skal drive med slikt, de er redd oss. Det er jeg som beskytter jentene, sier Teo.» Rommet er et ikke-eksisterende rom i et hus, et rom uten vinduer. De jobber skjult i dette rommet. For å få et overblikk over omgivelsene setter Rakel seg opp på ryggen til Teo som flyr opp og ut av rommet. De ser mange bygg, fra pyramider og kuppelbygg belagt med gull. Mye rikdom, ser det ut som. Sjøen omgir det hele, de befinner seg i en by på en øy. Det er mange krystaller i strukturen, i fjellet, i grunnen, og det er en krystallbru som går mellom to bygg over en kanal. Bergkrystall er naturlig i jordsmonnet her.

 Teo flyr Rakel tilbake til rommet, og til jentene som gjennomfører et ritual før de skal ut og praktisere det de har lært: Skjult, men i åpent lende skal de øve. Hun forteller at hele bosettingen her bruker magi, men jentene hos henne er spesielle, de er valgt ut av universet til å følge hennes opplæring. «En av funksjonene mine er å rettlede dem så de ikke ødelegger eller misbruker makten sin.»

Dagen er over, én etter én går jentene ut. Skjult går de ut gjennom flere utganger så ingen skal fatte mistanke.
Med ett blir Rakel redd der hun ligger på benken min. Jeg spør hva som skjer? «Jeg er redd disse jentene blir min undergang. De kan rasere hele byen. Det jeg har lært dem er ekstremt kraftfullt!»
Teo er med Rakel mens hun mediterer, og hun ber om at jentene må holde seg i sjakk. Hvis de ikke gjør det, er hele bosettingens eksistens i fare.
«Jentene er meget kraftfulle, det gjør dem farlige.
Jeg får en sånn Titanic-følelse, den de fikk etter at de støtte på isfjellet …
Men jeg kan ikke gjete dem hele døgnet! Åh, jeg er glad Teo er med meg!
En av jentene innretter seg ikke … hun minner meg om meg selv …»

Samtale med «sjefen»

Med ett blir Rakel stille. Jeg ser at hun opplever noe … og spør: Hva skjer nå? «Det kommer ingen morgendag.» Alt blir svart for henne, jeg ber igjen henne sette seg på ryggen til Teo for å få overblikk over hva som skjer. Teo er tryggheten hennes: «Det er ikke mer igjen … av hele byen … av øya.»
Jeg ber henne gå litt lenger tilbake, til øyeblikket da det skjer: «Det drønner. Kreftene er sluppet løs. En av jentene slapp dem løs.»

Rakel ligger stille, preget av situasjonen. Stemmen blir hviskende. Før hun går opp i sjeleverden, ber jeg henne bruke Teo og kraften sin til å observere det hele, hva gjorde jenta? «Det er noe så uskyldig som et eksperiment. Når jeg observerer henne, ser det ut som om hun bare leker seg, ikke noe ondt i det hun gjør, det er ungdommelig overmot som går fatalt feil. Hun driver med en slags alkymi som går helt feil. Alt blir utslettet. Mange dør, alt forsvinner i sjøen.»

Nå er tiden inne for Rakel til å forlate det jordiske og gå inn i sjeleverden, og akkurat i det det smeller og hun dør, tenker hun:
«Dette er fortvilet! Men det var på en måte uunngåelig. Vi var ikke klare for dette ennå.» Dette er Rakels siste tanker i dette livet. Disse tankene har hun med seg til sitt nåværende liv. Det siste vi tenker når vi dør, preger oss videre. Rakel reiser fra det jordiske livet sammen med alle jentene sine:

«Vi skal hjem. Jeg passer fortsatt på dem. Så sprøtt det enn høres ut, så er det en voldsom glede, litt sånn jippy! vi skal hjem!»
Jeg spør hvor «hjem» er? Hvordan ser det ut der? «Hjemme er for meg en lilla planet, den er usigelig vakker. Jentene hører også til her. Vi blir tatt godt imot av de andre, de som ikke ble med ned sammen med oss denne gangen. Men det er en tristhet i at verden ikke var klar ennå, klar for oss.» De setter seg ned sammen med flere og prater om det som skjedde. Samtalen ledes av «sjefen». Det er Rakel som begynner: «Jeg ber om unnskyld for det som skjedde. Jeg trodde faktisk verden var klar.
Det er ingen bebreidelser å høre. Sjefen sier at sånn var det bare. Men for meg føles det som om jeg har tapt, jeg har en sorg i meg, jeg ville prøve å bevise at verden var klar. Jeg bærer på en såret stolthet.
Sjefen ignorerer det: Du ville så gjerne, du ønsket det så sårt, men tiden var ikke inne. Det er det hele.» Rakel klarer ikke helt å godta dette, hun gir seg ikke så lett. Hun mener at hun kunne ha klart det, at hadde hun veiledet jentene på en annen måte, ville de ha klart det … Sjefen smiler til dette. Ellers råder det en aksept i samtalen om at det som skjedde måtte skje. Det blir ingen konsekvenser, det er Rakel som har laget sine egne konsekvenser. «Det er som om jeg straffer meg selv, for jeg ønsket så inderlig å klare det, men en annen del av meg visste jo at dette kom til å skje.» Jeg ber Rakel spørre sjefen og Teo om hvorfor hun straffer seg selv? «De sier at ingen andre straffer meg, jeg gjør det selv, i dette livet også.»

Rakel fylles av følelser, øynene renner litt over, dette er sterkt for henne, jeg spør om dette er sant? «Det kan virke sånn … ja. Sjefen sier at jeg ikke skal straffe meg selv …
Jeg skal heller gjør det jeg kom ned hit for å gjøre, og det finns ikke straff i det …
Dette er et mønster jeg har tatt med meg inn i mitt nåværende liv, ja, gjennom mange liv …»
Jeg spør henne hva hun må gjøre for å bryte dette mønsteret, ber henne formidle spørsmålet videre til sjefen og Teo.
«De sier at jeg må begynne å se meg selv med deres øyne. Bytt plass med oss og se deg selv, sier de.»
Hva ser du da Rakel?
«Jeg ser ikke noe galt. Jeg ser en sterk vilje, en ekstremt velmenende jente med et stort hjerte, men verden var ikke klar. Jeg ser ikke noe ondt.» Jeg spør henne om hun ser hvorfor hun straffer seg selv.
Ja, svarer hun, det sitter i hodet. Da ber jeg henne fjerne det som sitter der. Alle straffetankene «trekker» hun ut av hodet … og fyller plassen der straffetankene var med kjærlighet og tillit til universet. Og akkurat i det hun gjør det reiser Teo, for Rakel trenger ham ikke lenger.
Jeg ber henne høre med sjefen; hva er det hun må gjøre i livet sitt som Rakel for å akseptere seg selv som den hun er? «Jeg må akseptere evnene mine, jeg kan ikke ødelegge noen med dem. Og det gjør jeg ikke. Jeg må se meg selv med deres øyne. En av de som er med i samtalen sier at jeg jobber annerledes enn andre, men at jeg må jobbe slik det er naturlig for meg, at jeg må få være meg.»

Jeg ber henne se på den Rakel som sitter på andre siden av bordet, er noe annerledes med henne nå? «Det er jevnere, noe har forandret seg. Det er rart, det er ikke så taggete rundt henne lenger. Jeg føler meg hel.
Det er en god følelse!»
Etter en oppsummering går Rakel inn i sjeleverden og får healing, da sier hun: «Dette er ren luksus! Som en ferie!» 

En drøm?

Det går en tid før jeg snakker med Rakel igjen. Hun forteller at hun ble «parkert» en stund etter regresjonen. «Det var tøft å fordøye dette … jeg tenkte at nå har jeg drømt? Men så drømte jeg nesten det samme en natt etterpå, og da skjønte jeg at opplevelsen var reell. Jeg vet det egentlig fra før, at dette er en rød tråd for meg gjennom flere liv: angsten for å bruke evnene mine.» Og det er ikke rart, med det fatale utfallet den gangen, hele øya gikk under, og den straffen hun påla seg selv er tung å bære. Hun har vært aktor, dommer og bøddel i sitt eget liv. Er ikke dette velkjente toner for mange av oss? Vi hopper glatt over rollen som forsvarsadvokat, og lar heller ingen andre forsvare oss, og skulle vi la noen forsvare oss, så tror vi ikke på dem. Hvorfor er det slik? Hvorfor hører vi ikke etter den sanne stemmen vi alle har inne i oss? Den som er vår kontakt med den universelle sannheten, vår kontakt med «sjefen», for «sjefen» er der for oss alle. Den som vet hva som er sant for oss?

Og hva skjedde videre med Rakel, undrer du? Hun sier:
«Da jeg tok alt dette innover meg, økte kraften i healingen min. Klientene mine kjente nærværet av en sterk energi. Det var et sjokk både for dem og for meg. Jeg måtte bruke litt tid på å vende meg til dette nye.

Styrken i evnene mine eskalerte. Jeg ser veldig positivt på det nå, selv om jeg først ble satt ut.» Rakel smiler. Og godt er det, for dette var kraftfulle saker.

Vil du ha flere slike historier, les boken SE BAK – reiser til tidligere liv, av Anne Bodil Røsvik og Unni Ranheim.

Fås som papirbok fra post@soulhealing.no eller som ebok på alle nettbokhandlere.

SE BAK – boken til salgs i bokklubben Energica!

Veldig fornøyd med at boken SE BAK – reiser til tidligere liv, av
Anne Bodil Røsvik og undertegnede, Unni Ranheim, nå kommer i
bokklubben Energica:
Vi håper så mange som mulig finner ut at regresjonsterapi er en veldig spennende og ikke minst givende måte å få innsikt i hva som rører seg i oss, i hver og en av oss, der innerst inne – bak fasader, frykt og tvil.
Tretten ulike mennesker lar oss få ta del i sine opplevelser med regresjonsterapi i boken.
Klikk her og kom til Energica og kjøp boken!
Eller bestill den på post@soulhealing.no og få den for Energica-pris :-)

Gjesteblogger på alternativ.no

God tirsdag formiddag.
I går kom Magic Magasin med stort intervju om boken SE BAK og regresjonsterapi.
I dag er det alternativ.no.
Der har jeg fått den ære å være gjesteblogger – om boka og om regresjonsterapi. Veldig gøy!

Les her: alternativ.no

Jeg er, som jeg har skrevet før, veldig glad i blåveis,
og disse blåveisene beviser at det er liv laga selv der det ser dystert ut.
I en sprekk, mellom to ulike bergarter,
har disse funnet sitt Soria Moria.
Når skal du finne ditt?

blåveis i berget

Lik oss gjerne på     

Ikke alt er det vi tror det er

svaberg Langesund

I Langesund har de vakre svaberg, ikke sant?
Et svaberg forventer vi som regel skal være glatt og nesten mykt å ta på.
Svaberget i Langesund består av fjell som er slitt ned, som delvis er vasket vekk av tiden, denne tiden som vi forholder oss til i livene våre.
Tiden som vi føler går og går, alt for fort, denne tiden som gjør at vi alle eldes, at bergene eldes, at alt slipes langsomt vekk, år for år.
Men hva betyr det at vi er forgjengelige? Er det det samme som at vi blir borte? At vi lever ett liv for så å forsvinne?
Fjellet i Langesund har endret seg gradvis gjennom tusener av år, for ikke å si millioner av år.
Hva om vi gjør det samme?
Hva om vi er her nede på jorden for å lære det vi skal lære for så å endre oss, endre den vi egentlig er, gjennom tusener av år?
Hva om sjelen vår er ute på stadig nye reiser, slik mange av oss er i vårt jordiske liv,  der vi oppsøker nye kulturer, vi spiser fremmed mat, møter nye mennesker, opplever andre måter å leve på.
Slik er det kanskje med sjelen vår også?
I boken SE BAK – Reiser til tidligere liv, ser Anne Bodil Røsvik og undertegnede, Unni Ranheim, på mange slike sjelereiser.

Det alternative bladet MAGIC MAGASIN har i sitt aprilnummer et stort intervju med undertegnede om boka og om regresjonsterapi!
Klikk her og les :-)

Våren – med nye muligheter

blåveis

Blåveis – en av de vakreste blomstene jeg vet om.
Jeg lærte i fjor at hver blåveis er et enkeltindivid med eget rotsystem,
i motsetning til hvitveisen som bare er kloning av morplanten via rotsystemet.
Det vil si at ingen blåveiser er like.
Se på fargene til de tre på bildet, tell kronbladene også.
Leter du godt nok kan du finne hvite blåveis også.
Er det ikke flott?
Slik er det med oss også. Ingen av oss lever like liv,
kanskje er det også slik at sjelen vår velger å leve ulike liv for hver gang den kommer ned til jorden?
Hva om vi lever ulike liv – ikke på rekke og rad, men heller hulter til bulter lik vanndråpene på edderkoppens nettverk?
Et nettverk som går på kryss og tvers og ikke langs en tidsakse slik vi tenker at alt på jorden må skje etter.
Hva om …? Ja, hva om …
Det er ufattelig for vårt begrensede sanseapparat å skulle tenke seg at ting ikke skjer lineært, at tid og rom opphører, at tid og rom rett og slett ikke eksisterer, at sjelen er fri fra kroppen og kan omfatte alt det vi som er bundet til jorden ikke kan.
Flere og flere bøker og historier kommer nå ut til oss, om menneskers opplevelser av andre dimensjoner, om kontakt med sjeler som forteller om livet på den andre siden.
Det kommer også bøker som hevder at dette er galskap, at dette er umulig, at vi bare lever her og nå, at det ikke finnes noe mer enn det som kan bevises i et laboratorium.
Hva tror du? Tror du det er mer mellom himmel og jord, og bakenfor himmelen vi ser der oppe, enn andre steder?
Lik Soulhealings side på Facebook!

dråper i vev

Åsgårdstrand havn_1_lav

Opplever du tåke i livet ditt?

God kveld der ute, enten det er regn, snøføyke eller tåke der du er, tåke som det var søndag og mandag over store deler av Østlandet, også i Åsgårdstrand der bildet er tatt.
Tåke opplever vi alle i livet vårt, noen ofte, andre sjelden. Men vi vil alle en eller annen gang tenke: Jeg ser ikke veien min lenger, jeg ser ikke landemerkene langs stien jeg går på, jeg kjenner meg ikke igjen … hvor er jeg på vei?
Det føles skummelt, usikkerheten kommer snikende, og en lammende frykt kan hindre meg på veien min videre. Hjørnesteinene som skulle vise meg retningen skimter jeg ikke.
Frykten for det jeg ikke ser klart nok skaper isblokker i meg, dype eller kun overfladiske. Noen isklumper er lette å tine når solen kommer tilbake, andre har frosset fast, om ikke til bunnfrosset tundra så kanskje til tykk is som kan bære en trailer.
Jeg må vente på sola, tenker jeg. En gang må den da komme og tine meg opp? Men kan jeg gjøre noe annet enn å vente på sola? Kan jeg finne varmen inne i meg selv? Kan jeg tine isen ved å oppleve meg selv som en som er i kontakt med sitt innerste indre, med det som er MEG, mitt sanne jeg, mitt høyere selv?
Ja, jeg tror det. Vi som driver med regresjonsterapi ser at når vi oppnår denne kontakten med oss selv er dette en svært forløsende prosess. Vi har erfart at det å gå innover tiner mange islagt veier, tåken forsvinner og innsikten gjør veimerkingen synlig.

Vil du vite mer om regresjonsterapi kan du finne fanen som handler om regresjonsterapi eller du kan lese boken SE BAK – Reiser til tidligere liv, av Anne Bodil Røsvik og undertegnede Unni Ranheim. (Omtalt annet sted på siden her.) Har du ikke bestilt den ennå, kan du gjøre det på: post@soulhealing.no eller du kan kjøpe den som ebok på www.ebok.no

Biblioteket_i-Alexandria_3

Det er snart fem år siden jeg var i biblioteket i Alexandria,
en drøm ble oppfylt den gangen.
Snøhettas praktbygg snakker til sansene våre.
Jeg passerte en guide med en gruppe turister i hallen akkurat i det han snakket om arkitekturen og de norske arkitektene.
Jeg løftet hånden og vinket stolt, som om det var jeg som hadde tegnet det:
Du er vel norsk, sa han og smilte.

Jepp, sa jeg.
Det gjør noe med sjelen din å være her i dette bygget ...
Og bare tanken på alle skattene som har vært her … alle bøkene som gikk tapt da det brant en eller annen gang (de lærde strides) for femten-seksten hundre år siden …

Vi har alle skatter i oss, historier og fortellinger som gjemmer seg i kriker og kroker i sjelen vår, kanskje minner fra svunne tider?
Kanskje historier som en gang ble påbegynt, men aldri fullført …
av og til kan behovet for å sette disse ned på papiret være stort, men hvordan skal vi gjøre det? For mange blir det gjerne bare med tanken.

Jeg tenker at det kunne vært spennende med en skrivesirkel. Da ser jeg for meg at man kan møtes for eksempel en gang per måned for å skrive fra sjelen, altså intuitiv/spirituell skriving … og i mellom møtene kan man skrive hjemme … og kanskje vi kan opprette en lukket FB-gruppe der man kan dele tekster?

Noen som tenker noe om dette der ute?
Les mer om intuitiv/spirituell skriving under lenken her.
Send meg en melding på unnira@sf-nett.no hvis du har lyst til å delta på dette her i Tønsberg.

Temakveld på Medissage senter 22. november

Kjære dere.
Det er en ettertankens kveld for mange, søndag 15.november.
Grusomhetene i Paris preger oss.
Men i dag har vi sett at pariserne er i ferd med å ta byen tilbake;
de trosser frykten sin og går ut i gatene.
Spontant slo de i ettermiddag ring om republikk-plassen,
hånd i hånd sto de der og ville verne om det åpne samfunnet og friheten.

Martin Luther King er sitert av flere disse dagene:
«Mørke kan aldri fordrive mørke,
det kan bare lys.
Hat kan aldri fordrive hat,
det kan bare kjærlighet.»

Og dette er temaene vi skal belyse neste søndag på
Temakvelden på Medissage:
Kjærlighet – frykt – tilgivelse.
Alt ut fra boken SE BAK – Reiser til tidligere liv.

Medissage senter; Ringshaugveien 146, 3150 Tolvsrød.
Påmelding til Ruth-Karina på sms 97 76 45 17,
mer info på deres hjemmeside: www.medissage.no

Håper å se mange av dere der!

Både papirutgave og ebok-utgave er nå til salgs!

Papirutgaven av SE BAK – Reiser til tidligere liv er til salgs
direkte fra forlaget og fra Soulhealing, kr 298,-
Bestill på post@soulhealing.no eller uranusforlag@uranusforlag.no

Ebok-versjonen kan kjøpes i nettbokhandlerne; ebok.no er billigst:
www.ebok.no
De selger den her for 149,- kr (159,- veil.)

Vi to forfatterne, Anne Bodil og Unni, gleder oss enormt til å dele denne boken med dere.
Les mer om boken under linken SE BAK – Reiser til tidligere liv – EN BOK.

Bokomslag - Forside skyggekant_web_liten